PU2 "Siluett" & "Sekvens"

I disse to oppgavene skulle jeg tolke to fotografiske fremstillingsformer: siluetten og sekvensen. Oppgavene gikk ikke helt som forventet fordi jeg har en såkalt "artist block", altså at jeg opplever helt idétørke. Problemet er at jeg mangler inspirasjon, motivasjon og egne ideer. I tillegg synes jeg at det er vanskelig å utføre jobben min når jeg ikke helt selv forstår hva det er for slags fotografi jeg ønsker å holde på med; jeg  ønsker å lære mye nytt og nyttig, men samtidig ser jeg fordelen med å fronte en sterk stemme. Det er en del andre personer som allerede har en sterk fotografisk bakgrunn og identitet, og de fronter sterke eksempler på sine stemmer. Her vet ikke helt hva slags strategi jeg skal velge, selv om jeg ønsker å utvikle de 15 % tekniske ferdighetene fremfor å utvikle "meg selv", som det jo likevel er planen å gjøre når jeg er ferdig på BNSP. Det viktigste er vel at jeg lærer meg rutinene og grepene, noe denne oppgaven er et dårlig eksempel på.

Tilbake til oppgavene. Siluett-oppgaven løste jeg i studio i samarbeid med Angelica. Som sagt var jeg helt ute av ideer, og det eneste innfallsvinkelen min var å fremskaffe en marginal ansiktssiluett ved hjelp av lyset. Underveis oppdaget jeg at siluetter ikke nødvendigvis bare handler om lyset som faller på selve modellen eller subjektet ditt, men også på bakgrunnen. Her så jeg fremtidige muligheter for å forme ekspressive bakgrunner; bakgrunner som enten bærer lyset selv eller som opptrer i kontrast til forgrunnsfiguren(e). Med god planlegging og litt inspirasjon kunne jeg ha gjort mye, mye mer ut av studiotiden min sammen med Angelica. Det er på tide å "go back to by roots": å se på, å forstå, og å tolke andre fotografer sitt arbeid. Jeg har ikke gjort det på evigheter og nå er det virkelig på tide at jeg forstår at jeg må  gjøre det.

Sekvens-oppgaven ble ei virkelig smørje. Ideen min var å bruke samme brennvidde, komposisjon og lyssetting, og kún forandre selve situasjonen i hvert bilde. I hvert enkelt bilde skulle et par hender utføre en handling, som i sekvens skulle beskrive en "suburban sopptur". Hovedelementet var at hendene alltid skulle ha samme posisjon. Får å oppnå dette på en langt mer tilfredsstillende måte kunne jeg ha gjort separat opptak i studio av hendene for å være sikker på at utsnittet alltid ble identisk. Eventuelt kunne jeg også ha laget en rigg modellen kunne hatt på seg for å sørge for at vinkel og utsnitt i "panoramaene" også ble de samme. Så kunne jeg ha slått sammen disse bildene til ett i PS. I tillegg kunne vel kanskje prosjeketet mitt vært mer drømmende eller mer kritisk; det samme paret av hender kunne kanskje ha utført mer ulike handlinger, men likevel vektlagt at det var de samme hendene som utførte dem; eller kanskje handlingene var langt mer fantasifulle.

Jeg glemte forresten å legge til at sekvens-oppgaven ble utført i "siste liten" - så absolutt ikke bra for det endelige resultatet.

Oppsummert demonstrerer vel dette prosjektetet en del ting jeg må bli bedre på, og det fra og med nå:

• idéutvikling
• planlegging
• time management

Spesielt viser sluttresultatet at om jeg hadde vært tidligere ute med å løse oppgaven, kunne jeg ha endret prosjektet underveis. Problemet er at når tiden blir knapp, så må man likevel fortsette å forholde seg til den opprinnelige planen uansett hvor mye man måtte ønske å gjøre endringer på den; det er simpelthen ikke tid til overs til å prøve ut nye løsninger. Det er en lærdom jeg kan hente mye fra i måneden fremover.

BK2 "Lang lukkkertid"

I denne oppgaven skulle vi være kreative med lang lukkertid. Vi skulle levere inn totalt to bilder, ett i sort/hvitt og ett i farger, og lukkertiden skulle være minst 10 sekunder.

Et hovedpoeng med å bruke lang lukkertid er at tiden blir en faktor i fotografiet. Etter anbefaling fra Bård Ek kunne vi la oss inspirere av fotografen Michael Wesley, og jeg tok fatt på dette nye navnet. Blant annet fant jeg dette interessante sitatet:

"I just turned this system upside down and said 'Okay, I cannot collect the best moments, or cannot find them in my contacts sheets, so I'd better collect millions of moments in one picture."

Det står jo i klar kontrast Cartier Bressons idé om "the decisive moment". Så en måte å forstå denne oppgaven på er at fotografiet har et potensial til å formidle nye måter å se verden på, måter vi ellers ikke ville vært i stand til å verken se eller fatte den på. Om det har Wesley selv sagt dette:

“All photography is always about understanding or realizing certain things, and for that reason it has always been appreciated. It delivers information that gives you another vision or perspective.”

Med dette i bakhodet gjorde jeg litt research, og fant et lovende utgangspunkt for et av mine bilder:

Dette er et fantastisk eksempel på "zoom-burst"-teknikken. Planen var å dra opp på Utsikten oppover mot Ekeberg og fange inn byen derifra på denne måten. Dessverre støtte jeg på to problemer: vind, og et altfor ustabilt kamerastativ. Et par av de første eksponeringene så lovende ut, og forutsatt at jeg kunne få stativet til å stå i ro i vinden samtidig som jeg forsøkte å zoome ut, så det ut til at dette kunne bli et virkelig flott bilde. Slik ble det ikke. De første eksponeringene var de beste, for vinden fortsatte å øke og zoom-bevegelsen min var for ujevn og "hakkete" til å skape en ren linje for hvert lyspunkt. Jeg kastet riktignok inn håndkledet for denne gang, men jeg skal komme tilbake og realisere bildet mitt.

For det andre bildet mitt ville jeg leke med "light grafiti". Jeg gikk til innkjøp av en halogenlommelykt og planen var å ta et selvportrett der jeg tegnet med selv kikkende ut av et imaginært kamera, selvfølgelig tegnet med lommelykten. Her ble resultatet virkelig flott! Planen er å utvide dette prosjektet; en av ideene er å anskaffe meg et agregat, stille opp et par personer som om de befinner seg innendørs (i sofaen, på kjøkkenet etc.) og så tegne et imaginært hus omkring dem.

SG LY2 "én lampe"

I denne lyssettingsoppgaven skal vi jobbe med én lampe for å se hvilken karakter lyset får avhengig av hvordan vi bruker lampen. Poenget er å arbeide frem 2 ulike bilder av det samme motivet (en dukke eller en bamse) som skal tjene som eksempler på hard og myk lyssetting.

Det er to måter å endre karakteren på en lyskilde vi bruker:

Den første metoden består i å flytte på selve lyskilden. Ved å flytte kilden øker eller reduserer vi den relative størrelsen til lyskilden vi bruker; lysstrålene går mer og mer paralelt jo lenger unna vi flytter kilden vår. Dette fører til at vi reduserer flere av de mulige vinklene lyset fra lyskilden kan treffe subjektet vårt på. Konsekvensen av dette er at lyset ikke treffer like mange flater som det ville om det hadde større vinkelspredning, og det oppstår klart definerte skyggepartier.


Istedenfor å flytte posisjonen til lyskilden vår (eller flytte på selve subjektet, selv om dette er litt mer problematisk), kan vi endre på selve spredningen av lyset fra lyskilden vår fra utgangspunktet. Vi lar lyskilden stå i ro og bytter ut lampehodet. Ved å veksle mellom lampehoder kan vi definere karakteren til lyskilden vår uten å måtte endre på på den relative distansen. Det kan være praktisk dersom det er vanskelig å flytte rundt på lyskilden vår, eller om vi er usikre på om vi har klarer å opprettholde eksakt samme vinkel som i den forrige posisjonen.

Jeg valgte å benytte meg av den siste løsningsmetoden, rett og slett fordi jeg hadde vankeligheter med å kontrollere lysvinkelen, og, faktisk viktigere, jeg hadde ikke en lysmåler slik at jeg kunne kontrollere lysintensisteten og få to eksakt like eksponeringer uavhengig av vinkelen. Siden jeg visste at softboxen i studioet reduserte lyset med to blendere, gikk jeg ned to blendere etter at jeg hadde byttet softboxen med en spot for å få tilnærmet lik eksponering.

Resultatmessig ble kanskje ikke bildene perfekte, men gode nok for å illustrere poenget med denne oppgaven; forskjellen på en myk og en hard lyssetting.